Roy Søftings slektssider
Anene til Roy Søfting - og veldig mange fra dagens kommuner, Vefsn, Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Leirfjord, Herøy, Dønna, Vega, Tjøtta, Alstahaug, Velfjord, Vevelstad, Rana, Nesna, Træna og Lurøy.
Fornavn:  Etternavn: 
[Avansert søk]  [Etternavn]

Amund ERIKSEN

Mann Ca 1624 - 1691  (~ 67 år)


Personlig informasjon    |    Notater    |    Alle    |    PDF

  • Navn Amund ERIKSEN 
    Født Ca 1624  Solberg, Vinger i Hedmark Find all individuals with events at this location 
    Kjønn Mann 
    Død 1691  Eidskog i Hedmark Find all individuals with events at this location 
    Person ID I4994  Roys slekt
    Sist endret 30 Mai 2021 

    Familie Dorte AMBJøRNSDATTER,   f. Ca 1636,   d. 1737, Solberg, Vinger i Hedmark Find all individuals with events at this location  (Alder ~ 101 år) 
    Barn 
     1. Erik AMUNDSEN,   f. 1657, Solberg, Vinger i Hedmark Find all individuals with events at this location,   d. 1724  (Alder 67 år)
     2. Gulbrand AMUNDSEN,   f. Ca 1660, Solberg, Vinger i Hedmark Find all individuals with events at this location,   d. 1717  (Alder ~ 57 år)
     3. Berte AMUNDSDATTER,   f. 1664, Solberg, Vinger i Hedmark Find all individuals with events at this location
     4. Mali AMUNDSDATTER,   f. Ca 1667,   d. 1747, Fagernes, Vinger i Hedmark Find all individuals with events at this location  (Alder ~ 80 år)
     5. Kari AMUNDSDATTER,   f. 1672, Solberg, Vinger i Hedmark Find all individuals with events at this location
     6. Ole AMUNDSEN,   f. Solberg, Vinger i Hedmark Find all individuals with events at this location
    Sist endret 30 Mai 2021 
    Famile ID F1871  Gruppeskjema  |  Familiediagram

  • Notater 
    • Via kilder får vite at Johan på Fagernes forpaktet Varaldskogen sammen med Amund Solberg i den tid Johan var på Varaldskogen, så kan også Mali, Johans kone nr. 2 være datter av Amund Eriksen Solberg.

      Solberg nordre gnr. 69, bnr. 1. Det var her Amund Olsen satt med sin bygselsseddel fra 1715, og her hadde hans farfar Amund Eriksen sittet fra begynnelsen av 1650-årene.
      I 1729 fikk Hans Andersen i Christiania rett til å hogge de mastetrær som fantes på Amund Olsens part av Solberg. Prisen skulle være 1 mark 8 skilling for hver stokk eller 4 rdl. tylfta. Hvorledes Amund som leilen­ding kunne selge noe fra skogen, vet vi ikke. Men det kom ingen innven­dinger.
      I 1732 fikk de to brukere av Solberg. Amund Olsen og Peder Olsen, kjøpt de 12 kalvskinn Eidskog kirke hadde hatt her. Selger var kirkeeieren Jacob Matheson, og prisen var 350 rdl. for hver halvpart. To år etter fikk de kjøpt også de 6 skinn som en gang hadde hørt kronen til. Selger her var Gjert Holsts svigersønn sokneprest i Trøgstad Søren Kamstrup. Gjen­kjøpsretten som alltid fulgte tidligere statseiendommer, ble løst inn i 1559 med 20 rdl.
      Amund Solberg ble enkemann i 1761 og skiftet. Han eide da foruten sin del i Solberg 6 skinn i Karterud taksert for 100 rdl., mens Solberg stod i 400. De fleste barna fikk utlegg i Solberg, en av dem Amund, ble overlatt Karterud.
      Amund Solbergs eldste sønn Ole hadde vært forlovet med enken etter Peder Olsen på den andre Solberggarden, Ingeborg Guttormsdatter fra Kolbjørnsrud, men han døde før det ble giftermål. Etter Oles død fødte Ingeborg datteren Olea, og så fast var trolovelsen å regne, at Ingeborg,
      «Ole Amundsens etterleverske», som det het, måtte gjøre skifte da hun atter stod i begrep med å gifte seg. Det som skulle skiftes, vør noe løsøre Ole Amundsen hadde etter seg, taksert til 7 daler 20 skilling, og dette overlot Ingeborg til sin lille datter.
      Det ble en annen sønn av Amund Olsen, Gunder, som tok over garden. Skjøte fikk han i 1761 fra far og søsken, og han skulle svare 1800 rdl for garden. I dette gikk da inn det som Gunder selv hadde arvet.
      Gunder Amundsen Solberg har vært det en må kalle en rik mann. Han kunne låne ut betydelige beløp, bl.a. 1950 rdl. til Peder Schøyen på Fron i Ås mot pant i 8 kalvskinn i Sigernes, 7½ i Håkerud og 11 i Lier, og 590 daler til Tor Gulbrandsen Grasmo, også det mot pant. Han tok over Håkerud fra Schøyen, kjøpte 6½ skinn i Ilag for 590 rdl. og 1½ hud i Ram­bøl for 890. Han eide en betydelig part i Utgården, og under Brødbøl er det fortalt om de mange kjøp og salg der før hans sønnesønn Amund Olsen og svigersønnen Ole Eriksen Åserud kom dit for godt.
      Gunder Amundsens far hadde vært sersjant. At han har kjent seg selv og vært ansett av andre mellom storfolk, kan vi se av at ved mange giftermål i familien ble vielsen — etter kongelig tillatelse forrettet i huset der bruden var fra.
      Men at det trengtes kongebrev ved giftermål også i andre tilfelle, har vi eksempler på, også fra Solberg. Det trengtes på den andre Solberggarden da Guttorm Pedersen derfra skulle gifte seg med Kari Gundersdatter fra Gylterud, fordi brud og brudgom var beslektet i tredje ledd. Men — og det viser enda tydeligere hvor streng ekteskapslovgivningen var — det trengtes også da Gunder Amundsens bror Søren skulle gifte seg med enken på Gylterud Gudbjørg Olsdatter. De to var ikke i slekt. Derimot var Søren Amundsen i tredje ledd beslektet med ham som Gudbjørg Olsdatter hadde vært gift med før, Erland Hansen fra Gylterud.
      Da Gunder Amundsen skulle gi fra seg i 1787, kom han opp i van­sker. Det var sønnen Ole som fikk skjøte på Solberg, og for garden med noe inventar, redskaper og avling var prisen 199 rdl. Da skjøtet skulle tingleses, møtte de med protest, Gunders sønn Amund på Stangnes og de to svigersønner Erik Olsen Aaserud og Engebret Larsen fra Christiania, som var så fin at det ble satt mr (monseur) foran navnet. For det første, sa de, hadde selgeren sittet i uskiftet bo. Dessuten var garden selv uten løsøre verdt minst 7000 rdl. og endelig hadde ikke kjøperen Ole Gundersen betalt det ringeste av kjøpesummen, enda det stod i skjøtet at pengene var betalt.
      Året etter tok Amund som da hadde kjøpt og flyttet til Rambøl, og Erik Åserud ut stevning mot Gunder og Ole Solberg, og denne sak var oppe ved alle ting til juli 1791, uten at en kan se resultatet. Men det hadde ofte vært talt om forlik, så et slikt var kanskje kommet i stand. Det er mulig at det var her Amund Gundersen hadde fått den halvannen hud i Rambøl, det som faren hadde kjøpt i 1772. I alle fall var Amund eier av dette i 1785, da han solgte det til svogeren, den nevnte Engebret Larsen. Noen god handel har den siste neppe gjort her. Han skulle gi 1590 rdl. for eiendommen som hans svigerfar hadde betalt med 890 13 år før.
      I 1797 reiste Engebret Larsen selv sak mot svigerfaren og svogeren. Men den ble hevet som forlikt året etter.
      De på Solberg handlet atskillig med eiendommer, det gjorde også Gunder Olsen på den andre garden. Men handlet med Solberg eller med skog derfra, det gjorde de ikke.
      Vi ser for oss noen apparte scener fra bygdetinget i oktober 1789, Jess Anker hadde allerede skaffet seg mye skog på Austmarka, Åseruds i 1783, Skulleruds i 1788 for bare å nevne de nærmeste. Men han ville ha mer, Solbergskogen også. I 1789 mente lensmann Hersetter at han hadde fått i stand en avtale mellom Ole Gundersen og Gunder Olsen Solberg på den ene side og Jess Anker på den andre om salg av Solberg-gardene. På høsttinget det året hadde lensmannen pengene parat. Han gikk bare og ventet på selgerne, så skjøtet kunne settes opp. Og selgerne var på tinget de, lensmannen hadde sett dem begge hver dag. Men de lot bare være å oppsøke lensmannen, enda han ikke en eneste dag hadde forlatt tingsalen før kl. 19 på kvelden. Alt dette skaffet han seg tingsvitne for siste kvelden, tydeligvis meget skuffet. Han ville selvsagt også overfor kjø­peren få bevist at han hadde gjort sin plikt.
      Jess Anker måtte vente i nøyaktig to år før han fikk tak i Solbergskogen. 10. oktober 1791 selger de to eierne Ole Gundersen og Gunder Olsen hver for seg «den sæter- og heimeskog» som hørte til gardene. Prisen i hvert tilfelle var 4000 daler. Det var mye mer enn noen andre hadde fått. Og enda måtte kjøperen forplikte seg til å ta del i skatter og avgifter av 2 kalvskinn. Heller ikke en slik innrømmelse kan vi se andre hadde fått. Det hadde nok lønnet seg å vente!
      I 1800 ble skogene skyldsatt for 4 kalvskinn, det gjelder da begge parter samlet. I 1811 ble skylden forhøyet til 6 skinn.
      Ved auksjon i fideikommisets bo i 1823 kjøpte eierne av Solberg skogene tilbake for 915 spesiedaler. Eierne da var Gunder Olsen Solberg, som stod for en halvdel, bnr. 1, Christian Olsen Rustad og Ole Syversen Solberg hver for en fjerdepart.