Roy Søftings slektssider
Anene til Roy Søfting - og veldig mange fra dagens kommuner, Vefsn, Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Leirfjord, Herøy, Dønna, Vega, Tjøtta og Alstahaug.
Fornavn:  Etternavn: 
[Avansert søk]  [Etternavn]
Christian I I av OLDENBURG

Christian I I av OLDENBURG

Mann 1426 - 1481  (55 år)

Personlig informasjon    |    Media    |    Notater    |    Kilder    |    Alle    |    PDF

  • Navn Christian I I av OLDENBURG  [1
    Født 1426  [1
    Kjønn Mann 
    Referanse nummer K-296 
    Død 21 Mai 1481  [1
    Person ID I24093  Roys slekt
    Sist endret 19 Nov 2017 

    Far Didrik den LYKKELIGE,   d. 1440 
    Mor Hedwig av HOLSTEN,   f. 1398,   d. 1436  (Alder 38 år) 
    Famile ID F8447  Gruppeskjema  |  Familiediagram

    Familie Dorothea av BRANDENBURG,   f. Ca 1430,   d. 1495  (Alder ~ 65 år) 
    Gift 1449  [2
    Barn 
     1. Hans,   f. 1455,   d. 1513, Ålborg (på reise) Finn alle personer med hendelser på dette stedet  (Alder 58 år)
     2. Frederik I I,   f. 7 Okt 1471,   d. 10 Apr 1533  (Alder 61 år)
    Sist endret 19 Nov 2017 
    Famile ID F8429  Gruppeskjema  |  Familiediagram

  • Historier


  • Notater 
    • Konge av Danmark 1448-1481, av Norge 1450-1481 og av Sverige1457-1464.

      Christian I (født 1426, død 21. mai 1481) var konge av Norge i perioden 1450–1481, av Danmark 1448–1481 og av Sverige 1457–1464. Han var sønn av Didrik den lykkelige av Oldenburg[1] (1390-1440) og Hedvig av Holstein (1398 - 1436), og var den første av huset Oldenburg som besteg den dansk-norske tronen. Valgspråk: «Dyden viser vei».





      Innhold
      [skjul] 1 Bakgrunn
      2 Striden om Gotland
      3 Korstogsløfte
      4 Hertugdømmene Slesvig og Holsten
      5 Referanser
      6 Stamtavle


      Bakgrunn [rediger]

      Etter at Kristoffer av Bayern plutselig døde barnløs, stod den skjøre Kalmarunionen uten konge og uten naturlige arvinger til tronen. Det danske riksrådet tilbød tronen først til hertug Adolf VIII av Slesvig, som var tipptippoldebarn av Erik Klipping, men han mente at hans søstersønn, grev Christian av Oldenburg, var en mye bedre kandidat. I forkant måtte Christian likevel love sin onkel å overholde bestemmelsen i Valdemar IIIs håndfestning fra 1326 om at hertugdømmet Slesvig og kongeriket Danmark aldri måtte forenes under samme regent. [2]

      Det danske riksrådet hadde problemer med å få godkjent Christian som konge i Norge, og Sverige sprengte Kalmarunionen i 1448 ved å velge Karl Knutsson Bonde til konge. Etter å ha underskrevet en håndfestning utstedt av det norske riksrådet, hvor det fremgikk at ingen utlending måtte få len eller opptas i riksrådet, samt at det ikke ble truffet noen viktige foranstaltninger utenom riksrådet, ble Christian hyllet til konge på Viborg landsting den 28. september 1448, og 28. oktober 1449 kronet i Vor Frue Kirke i København.

      Det danske riksråd hadde stilt som betingelse at han giftet seg med forgjengeren Kristoffer av Bayerns 18-årige enke, Dorothea av Brandenburg. Bryllupet fant sted samtidig som kroningen. Paret fikk fem barn:
      Olav (29. september 1450, død det følgende år).
      Knud (1451-55).
      Hans (1455 - 1513), dansk konge 1481 - 1513.
      Margrete (1456-86), giftet seg i 1469 med kong Jakob III av Skottland i Holyrood Abbey i Edinburgh. Hun var der kjent under navnet Margaret.
      Frederik (1471 - 1533), dansk konge 1523-33.

      Striden om Gotland [rediger]

      Gotland var et av de første problemene som møtte Christian som konge. Her hadde den tidligere Kalmar-kongen Erik av Pommern sitt hovedkvarter, og herfra bedrev han regelrett piratvirksomhet i Østersjøen. Den svenske kongen Karl VIII Knutsson krevde at Sverige skulle få Gotland tilbake, og satte hærmakt bak kravet. Erik rettet da en hemmelig henvendelse til det danske riksrådet og tilbød at Danmark kunne få Gotland. Mot slutten av 1449 ble en dansk hærstyrke sendt til Visby, og svenskene trakk seg tilbake. Det hele endte med at Danmark overtok Gotland, og Erik dro tilbake til sitt hjemland, Pommern, hvor han forholdt seg rolig til sin død.

      I 1449 kronet den norske erkebiskopen Aslak Bolt, Karl Knutsson til konge av Norge, selv om det norske riksrådet hadde valgt Christian I. På Halmstadmøtet i 1450 ble man enige om at Christian skulle anerkjenne Karl Knutssons krav på Sverige mot til gjengjeld å bli konge av Norge. Dessuten ble det avtalt at den av dem som levde lengst, skulle overta den andres trone.

      Christian I kunne dermed la seg krone som norsk konge i Trondheim 2. august samme år. Deretter møttes norske og danske rådsherrer i Bergen og inngikk 29. august en traktat, Bergens recess, som fastslo at de to riker for alltid skulle være forent under samme konge.

      Karl Knutsson, som med dette hadde tapt Norge, innledet i 1452 en krig mot Danmark og angrep Skåne. Etter fem års krig, hvor krigslykken skiftet flere ganger, ble Christian i 1457 kronet i Uppsala. Christians sønn, Hans, ble i 1458 anerkjent som tronfølger og arving til Sverige og Norge. Karl Knutsson ble avsatt og måtte flykte til Danzig.

      Korstogsløfte [rediger]

      Etter Konstantinopels fall i 1453 avla Christian løfte om å dra på korstog for å befri det hellige land, men ble forhindret. I 1471 møttes imidlertid de nordeuropéiske fyrstene på en riksdag i Regensburg, og Christians utsending fremla en plan om å angripe tyrkerne på tre fronter - keiseren og de tyske fyrstene skulle invadere osmanernes besittelser på Balkan, og paven og de italienske bystatene seile over Adriaterhavet og angripe fra sjøen, mens Christian selv skulle lede en stor hær fra hele Nord-Europa ned gjennom Russland direkte mot Jerusalem. Han støttet seg her på en profeti av Birgitta av Vadstena, som ble helgenkåret i 1391, der hun hevdet at Jerusalem skulle befris av en keiser som het Fredrik og tallet tre, og av en konge som het Kristoffer, og Christian I hadde også det navnet. Planen ble vel mottatt, og avreisedag for det nye korstoget satt til 24. april 1472. Imidlertid hadde Christian unnlatt å ta i betraktning at svenskene saboterte hans prosjekt. Han prøvde å overtale dem ved hjelp av en stor, innleid hær, men led et forsmedelig nederlag (slaget ved Brunkeberg) utenfor Stockholm 10. oktober 1471. Han innså nå det umulige i å kunne forlate unionen i årevis for å kjempe i en annen verdensdel. Det ble senere gjort forsøk på å gjenopplive hans storstilte prosjekt, men det ble aldri noe av. I stedet sendte han sammen med Alfonso V av Portugal en ekspedisjon til Grønland og Newfoundland i håp om å finne en snarvei til India. Portugisiske fiskere etablerte seg i denne tiden i Nord-Atlanteren. [3]

      Hertugdømmene Slesvig og Holsten [rediger]

      Den 4. desember 1459 døde hertug Adolf VIII av Sønderjylland uten å etterlate seg barn. Christian øynet en sjanse for å tilbakeføre Sønderjylland til riket. Selv om det var flere andre arveberettigede, og på tross av håndfestningen, besluttet riksrådet at Danmark og Sønderjylland atter skulle regjeres av én herre. Den 5. mars 1460 ble Christian I utnevnt til hertug av Slesvig og greve av Holsten. Christian måtte riktignok love å anerkjenne de holstenske stormenns rettigheter, at de to områdene alltid skulle høre sammen, samt innkalle dem til råd én gang i året. Christian satte et råd på 12 stormenn til å forvalte hertugdømmet. Kongen måtte betale kompensasjoner for denne utvidelsen av riket, mer enn han hadde å rutte med. Størsteparten av de len som utgjorde Christians besittelser, var eid av noen få mektige adelsslekter som ikke betalte skatt til kongen. Christian ble tvunget til å øke skattetrykket og å pantsette en del av sine len for å finansiere dette, og han havnet snart i bunnløs gjeld. Men nå trådte hans fornuftige kone til. Hun hadde arvet en pen formue fra sin far. Dessuten pantsatte hun sine smykker og kjøpte lenene tilbake. Hun ga dem riktignok ikke til kongen, men fant det mest fornuftig å beholde dem selv.

      Christian måtte føre flere kriger mot de andre arveberettigede til hertugdømmet Sønderjylland. For å finansiere disse krigene måtte han både ta opp lån og utskrive nye skatter i Skåne. I 1464 brøt det ut opprør i Sverige. Svenskene kalte tilbake Karl Knutsson, som igjen ble kronet til konge. Etter Karl Knutssons død i 1470 forsøkte Christian igjen å vinne Sverige, men led et knusende nederlag den 10. oktober 1471 i slaget ved Brunkeberg. Christian var selv nær ved å bli drept. Ved den etterfølgende fredsslutning ble det bestemt at man ved voldgift skulle finne ut av hvordan Christian I kunne gjeninnsettes som svensk konge. Det skjedde aldri, og i stedet valgte det svenske riksrådet Sten Sture som riksforstander.

      Den 9. januar 1474 dro Christian med et stort følge til Roma. Der inngikk han en avtale med pave Sixtus IV som ga ham tillatelse til å besette de høyeste kirkeembeter i Danmark og Sverige, samt åpne et universitet i København. (Københavns Universitet ble innviet i 1479). Etter hjemkomsten lyktes det Christian å få styr på den holstenske adel, og få ettergitt en del av den gjelden han hadde til hertugdømmene. Han bygget ut og forsterket embedsmannsapparatet, og lot borgerlige besette de fleste poster. For å avløse danehoffet, som ikke hadde fungert i lengre tid, dannet han en riksrepresentasjon, og i 1468 sammenkalte han det første stendermøte noensinne.

      Christian I døde den 21. mai 1481 på Københavns slott. Han ble begravet i Roskilde domkirke. Christian etterlot seg sønnene Hans og Frederik, som begge ble konger, samt datteren Margrete, som ble gift med Jakob III av Skottland. I den forbindelse pantsatte han Orknøyene og Hjaltland som medgift.[4]

  • Kilder 
    1. [S214] Knud Gether: Middelalder-familier, I s24.

    2. [S216] Palle Lauring: Danske Konger & Dronninger (København 1998), s241.