Roy Søftings slektssider
Anene til Roy Søfting - og veldig mange fra dagens kommuner, Vefsn, Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Leirfjord, Herøy, Dønna, Vega, Tjøtta, Alstahaug, Velfjord og Vevelstad.
Fornavn:  Etternavn: 
[Avansert søk]  [Etternavn]

Notater


Tre:  

Treff 4,751 til 4,786 av 4,786

      «Forrige «1 ... 92 93 94 95 96

 #   Notater   Linket til 
4751 FALENTINSEN, Falentin (I24584)
 
4752 JOHANSEN, Falentin Marthinius (I24583)
 
4753 FALENTINSEN, Karoline Cecilie (I24582)
 
4754 GANSMOE, Erich Iversen (I14183)
 
4755 GANSMO, Guri Erichsdatter (I14180)
 
4756 GANSMOE, Kirsten Erichsdatter (I14178)
 
4757 LILLEøEN, Maren Larsdatter (I14177)
 
4758 LILLEøEN, Berith Larsdatter (I14163)
 
4759 GANSMOE, Margrethe Erichsdatter (I14161)
 
4760 GANSMOE, Ole Iversen (I14158)
 
4761 Yrke Prest i Nannestad 1540-82

Sogneprest.
Levde 1515.
Levde fra 1540 til 1582 på Nannestad prestegård, Nannestad.


Herr Frantz var trolig prest i Nannestad i over 40 år. Han er stamfar til slekten Flor i Norge.

Nannestad prestegård het Skefilsstaðir i gammelnorsk tid og var da en fullgård på 96 øyresbol. Det var før svartedøden også en Nordre Skefilsstaðir, som under ødetiden kom under prestegården. Vi kjenner til 8 øyresbol i denne gården, men det var sikkert ikke alt. I ødetiden kom også Stensgård ved Hurdalssjøen som presten brukte til seter, og en part av Kykkelsrud, Fraustad, Ruds eng og Kaksrud fet under prestegården. Rudset eng lå ved Rud «vesta elva» og Kaksrud fet ved Leira nord for Kaksrud. Tilsammen var det et stort område som presten brukte i århundrene etter svartedøden. Fra slutten av 1600-tallet ble Rudset eng og Kaksrud fet brukt av andre gårder. Likevel var Nannestad prestegård fortsatt den største prestegården i hele prostiet. I 1722 ble gården taksert til 4½ skippd. tunge med sandig og god åkerjord. Den hadde seterhavn og skog til gjerdefang og brendsel. Det var to husmenn med tilsammen 3½ tønne utsed.
Jordeboka nevner at i 1393 eide prestebolet i Nannestad «allar Skiefuilstader abud prestens» (dvs. hele Skefilsstaðir, prestens bostad), som skyldte 96 øyresbol. Kongen må ha lagt den ut til underhold for presten allerede da kirkene og presteskapet ble organisert fra først av. Kongen kan ha konfiskert gården under kristningsstridene.
Sira Paul er den første presten i Nannestad som vi har navnet på. Han vitnet i en sak om Nordbyvik omkring 1310. Sira Þorstein på Nannestad var i 1326 vitne i en arvesak, og han var trolig prest etter sira Paul. Sira Þorðr Assarsson er nevnt som prest her 1369-1390, men virket sikkert utover dette tidsrommet. Sira Gultormr Hákonarson er omtalt 14.03.1408 og 26.06.1411.
Sira Gudbrandr Petersson var prest i Nannestad fra omkring 1425 og visstnok til 1458. Han hadde en tvist om 4 øyresbol i Brøstad, som var testamentert til Nannestad prestebol. 5. Matæi dag i 1458 kunngjorde to kanniker i Oslo og to lagrettesmenn at de var på Skefilsstad i prestemøte, og der overvar de at Inger Alvsdotter gav alt hun eide i gården Nannestad til Nannestad prestebol. Sira Guttormr var da prest «på Nannestad og korsbror i Oslo».
Sira Amundr var prest i 1489, da han tilkalte Endre prest på Eidsvoll for å ta opp vitnemål om delegang i Bjørvika. Vitnet Bård Tordsson forklarte at han tjente hos herr Gudbrandr vel 30 år før. Et annet vitne (Hallvard Eivindsson) fortalte at faren tjente «hr. Guldbrander». Disse sju prestene er de eneste vi vet navnene til i katolsk tid, men fra reformasjonen er presterekken sammenhengende.

I kallsbokens kan vi lese følgende, antagelig nedskrevet i 1732:
«Effter gamle troverdige Bønder mig gifue Underretning, skal de første Evangeliske Præster have vært kahlt Hr. Frantz, som sønnen Hr. Lars Frantzen succederede».

I Oslo og Hamar Bispedømmes jordebok 1574-77 [Poul Huitfeldts Stiftsbog], side 106, leser vi en bevitnelse av 11.07.1575:
«Wij Effterschreffne Franndtz Frandtzsønn Jttallianner Sogneprest paa Nannestadt».

Det er altså Frantz selv som kaller seg Italiener, da han sammen med to lagrettemenn underskriver innberetningen om kirkens jordegods. Det synes med andre ord å være noe i tradisjonen!

Det har blitt hevdet at Herr Frantz fikk tilnavnene «Jttallianner» og «Italus» etter en reise til Italia eller at han muligens kom fra Firenze. Det kan jo i så fall virke påfallende at en mann fra det katolske Italia ble luthersk prest her i landet.

Antagelig ble imidlertid herr Frantz født i Firenze på begynnelsen av 1500-tallet. Kildene der skulle kunne inneholde interessante opplysninger; der skal finnes dåpsregistre tilbake til rundt 1450, og omfattende skattelister («Catasti») tilbake til slutten av 1300-tallet. Medici-banken hadde i sin tid representanter i alle større byer i Europa, og florentinske handelsmenn fantes så langt nord som Lübeck. Det har imidlertid neppe blitt foretatt noen undersøkelser om Frantz' italienske slekt.

Fyrstestyret til renessansehumanisten Lorenzo «il Magnifico» de Medici (1449-1492) var i 1494 blitt avløst av et oligarki. Byens borgere var på denne tid sterkt preget av vekkelsen til dominikaneren Girolamo Savonarola (1452-1498) som var en italiensk prest og reformator. Han levde og prekte fra Firenze mot paven. Savonarola ble drept der i 1498, og det er ikke umulig at far eller farfar til herr Frantz var tilhenger av denne merkelige mannen.
Savonarola ble dominikanermunk i 1475 og gjorde seg bemerket som botpredikant under 1480-tallet i store deler av Nord-Italien. Hans virksomhet ble i 1490 konsentrert til Firenze hvor han samlet store og entusiastiske tilskuerskarer. I 1491 ble han prior i klostret San Marco. Han kunne til og med vende seg mot Medicéerne og enda beholde sin stilling, Lorenzo de Medici tok personlig kontakt med Savonarola. I profetier og straffepredikener vendte han seg også mot kirkens forfall, spesielt etter at Alexander VI Borgia ble pave i 1492. I 1494 kom Karl VIII av Frankrike på sitt italienske erobringstog til Firenze, noe som førte til at Mediciéerstyret falt sammen. Dette ble tolket som fullbyrdelsen av noen av Savonarolas tidligere profetier om Herrens hevn, og hans anseelse steg. I de nærmeste årene ble han Firenzes ledende mann, også politiskt. Han fikk hånd om statens styre, innførte en ny forfattning og forklarte ved julen 1495 Kristus for å være Firenzes konge. Dette var et forsøk på å realisere kristendommen politiskt i kamp mot den verdslige utdannelsen og mot kirkens fordervelse. Rom krevde i juni 1495 at han skulle stå til svars for sine handlinger. Da paven forbød ham å predike trosset han dette forbud med statsstyrelsens godkjennelse. Han hadde fortsatt stor innflytelse under 1496, og vendte seg voldsomt mot simonien og luksusen ved Alexander VI's kuria. Han ble bannlyst i mai 1497, men tilbakeviste denne dom innfor Gud og mennesker. Allerede ved Karl VIII's italienske tåg hadde han manet til sammenkallelse av et kirkemøte mot paven, nå vendte han seg til flere fyrster for å oppnå dette. Imidlertid kom det nå frem en opposisjon mot ham i Firenze understøttet av paven. Hans krav om strenge, nesten asketiske moralbud vekte ont blod, det var også mange som motsatte seg den franskvennlige utenrikspolitikk som var en naturlig følge av hans virksomhet. Fransiskanerne motarbeidet ham i samråd med paven, og hans fiender samlet seg. I april 1498 tilbød en lærling Savonarola at gjennom en ildprøve bevise at han var den rette guddommelige utsending, dette for å bemøte tilbud som hadde fremkommet fra motstanderhold i motsatt retning. Etter et innviklet intrigespill og utsettelse med en avgjørelse, vendte seg plutselig folkestemningen mot Savonarola. De gamle lederne overtok kontrollen av Firenze, og Savonarola ble fengslet og i all hast dømt til døden som kjetter. Han ble hengt og brent på Piazza della Signoria 23.05.1498. Savonarola er på mange måter en typisk representant for senmiddelalderens folkelige vekkelserørelser, for opposisjonen mot den offisielle kirkens forfall og mot renessansens verdslige utdannelsesmønster. Hans teologiske hovedarbeide er «Trionfo della Croce» (Korsets triumf).
Det var en tid preget av mye uro - sikkert også «dyr Tiid». Da Medici-familien etter lang tids kamp fikk tilbake makten i Firenze i 1530, var mye av byen blitt ødelagt.

Heller ikke i Norge unngikk Frantz Frantzsøn å oppleve dyrtid. Under sjuårskrigen (1563-1570) rykket svenske tropper inn på Østlandet i februar 1567, men de ble drevet tilbake igjen i slutten av mai samme år. Også Nannestad ble herjet og plyndret. «Frantz waale sogneprest tiill Nannestad song och Augustinus Franszen» - ganske sikkert far og sønn - forklarer i brev datert Oslo 14.06.1567 hvordan de ble frarøvet alt de eide og endog ble tvunget til å sverge svenskene troskap. I brevet forsikrer de at de for all fremtid vil være den dansk-norske konge tro. Selve brevet er skrevet av en skriver, men de to utstederne underskriver egenhendig:
«Franciscus vaale og Augustinus Francisci».
Dessuten har herr Frantz satt sitt segl under (DN XXII 553). I brevet er alle personnavn forøvrig skrevet med stor forbokstav. Regesten til brevet i Diplomatariet har formen «Frans vale». I underskriften har herr Frantz valgt en latinisert form på fornavnet, men ikke på tilnavnet «vaale», og seglet han bruker, har sannsynligvis initialene F.F.

Trolig er ikke tilnavnet «vaale eller waale» ikke herr Frantz' slektsnavn. Om Peter Flor har rett, kom stamfaren til Norge som barn, og han har i så fall vokst opp her. Kanskje viser «vaale» her tilbake til den bygd hvor herr Frantz vokste opp. Ved et sammentreff finnes geistlige etterkommere etter herr Frantz i to aktuelle bygder, nemlig Våle i Vestfold og Våler i Østfold. (Begge bygdenavnene kunne på midten av 1500-tallet skrives «Våle», i forskjellige ortografiske former.) Men dette er ikke mer enn et forslag til forklaring på herr Frantz tilnavn i 1567.

Det er sannsynlig at Frantz begynte sin prestegjerning i biskop Hans Reffs tid. Hans Reff (eller Rev) var katolsk biskop i Oslo 1525-37 og siden luthersk superintendent for det sammenslåtte Oslo og Hamar stift 1541-45. De fleste katolske sogneprestene i Norge fortsatte i sine kall under den nye kirkeordningen av 1537. Foruten munker og ordensbrødre var det stort sett bare kanniker i byene som levde i sølibat - før Tridentinerkonsilet (1543-63) kan vi nærmest regne sølibatet som et elitefenomen.

Om herr Frantz var sogneprest allerede før Reformasjonen, er det derfor intet i veien for at han allerede da kan ha lagt seg til kone og barn. Det er faktisk meget mulig at herr Frantz har vært gift en gang før: Margrethes jordegods synes i sin helhet å ha gått videre til sønnen Laurits' arvinger, og Margrethe virker mye yngre enn sin mann - hun levet ennå 30 år etter mannens død, samtidig som datteren Lucretia neppe er så veldig gammel når hun får et uekte barn 1594. Augustinus må i så fall være sønn i dette farens hypotetiske første ekteskap, og kanskje hele 25 år eldre enn sin søster.

Det ser ellers ut til at Herr Frantz har hatt en viss forbindelse med Oslo by. Hvert år i perioden 1599-1600 til 1623-24 blir det nemlig betalt 10 skilling og 2 album for «Frantz Italianers thomptt» - som vel arvingene sørget for.

02.06.1581 fikk Laurits Frantzsøn «Brev at maa efter hans Faders Død og Afgang bekomme Nannestad Præstegjæld». Ekstrakt av dette brevet er trykt, men synes å ha skapt noe usikkerhet om farens tilstand på det tidspunkt. Dette går dog klart frem av den fullstendige teksten, hvor det heter at dersom «forne[vnte] Lauritz Frandtsen overlever hans Fader forne[vnte] Her Frandtz ltalus maa og skal han efter hans Afgang være Sognepræst til forne[vnte] Nannestad Præstegjæld».

Herr Frantz er sannsynligvis i funksjon enda ved Laurits' studiereise til Heidelberg 1584, men er død innen 1587, da Laurits nevnes som sogneprest.

Herr Frantz er tillagt mange barn, hvorav antagelsen om Peder Frantssøn, prost på Hadeland, klart er uriktig. Og den Frantsdatter som Finne-Grønn tenker seg som mor til Morten Ugle, er helt apokryf, som vi skal se. Vi kjenner således tre barn, hvorav Augustinus kanskje er av et første ekteskap, mens Laurits (italiensk navneform: «Lorenzo») og Lucretia er av ekteskapet med Margrethe.

Frantz hadde altså antagelig vært gift tidligere når han giftet seg med Margrethe Olufsdatter Trauten.
I dette ekteskapet hadde han i så fall sønnen:
Ca. 1540: Augustinus, sogneprest i Høland, død i 1604,
gift med I. Ingeborg Bjørnsdatter, II. Elisabeth Hansdatter.
Det er flere årsaker til at dette er sannsynlig:
- Navnet «Flor» ble brukt av etterkommere til såvel Augustinus som - hans bror?- Herr Lauritz Frantzsøn.
- Margrethe var antagelig meget yngre enn Frantz, hun levde enda 30 år etter hans død.
- Hennes jordegods synes i sin helhet å ha gått videre til sønnen Lauritz' arvinger.
- Deres datter, Lucretia, var antagelig ganske ung da hun fikk sitt uekte barn i 1594.
Augustinus var i såfall rimeligvis hele 25 år eldre enn sin søster.

I det spredte og tilfeldige kildematriale fra 1500-tallet nevnes Herr Frantz Frantzsøn første gang i et diplom av 23.06.1554. «Lørdag for St. Hans» det året møtte herr Frantz Frantzsøn på lagtinget, som ble holdt på Oslo rådstue, på vegne av sin svigermor Joron Guttormsdatter i anledning av hennes odel i Trauten i Odal (DN III 1174).

Herr Frantz fikk visstnok atskillig jordegods med sin kone, bl.a. Trauten i Nord-Odal. 07.08.1567 vitnet to lagrettesmenn i Nannestad at Joron Guttormsdatter var odelsfødt til Trauten med en skyld på 30 lispund, og at hun eide 15 lispund i gården. Den andre halvparten hadde hennes farbror forbrutt ved leiermål, og eier i 1567 var en sønn til avdøde Severin Pundmager, som en føye tid hadde gått i skole, men senere gitt seg fra lærdommen og til krigshandling. I 1570 ble det satt opp et annet brev på Nannestad prestegård og Trauten. En Nils Enersen frasa seg og arvinger den odelsrett han hadde i Trauten og i Kabberud i Vinger, til «herr Frantz og hans arvinger». Herr Frantz og hustru «Maritta Olufsdatter, min (dvs. Nils Enersens) moders søsterdatter», hadde hatt stor umake og lagt ut mange penger før de fikk løst in de to gårdene. Alt i 1561 hadde herr Frantz ført to stykker, «Oluf Pedersen og Christi Pedersdotter», som vitner om grensene for Trauten. I 1557-58 og 1560-61 betalte herr Frantz og Erik Disen kongetienden for Odalen, og det vil helst si at de forpaktet den. På grunn av denne forpaktningen er herr Frantz ført opp som prest også i Odalen, men det var han ikke. Grunnen til tiendeforpaktningen må være at han eide jord i Nord-Odal og at kona hadde slekt der. Det er liten grunn til å anta at tiendeforpakteren herr Frantz var en annen enn presten i Nannestad.

Frantz sørget for å få tilbake tienden for Holter. I 1552 satte 6 lagrettesmenn opp et brev om at de hadde hørt av gamle menn og kvinner at Ullensaker kirke «bortløp av stor vannflod, og da ble ¼ av tienden i Holter bortlånt til dens oppbyggelse mot at presten i Ullensaker skulle forrette tjeneste i Holter kirke. «Da presten ikke etterkom dette, har Holter almue bedt ... at den lånte tiende måtte komme tilbake». Fra 1556 har vi ett nytt brev om det samme. Det heter at Ullensaker-presten skulle forrette gudstjenesten i Holter, men han etterkom det ikke «enda kirken den tid igjen var vel oppbygd». Enda et brev, det fra 1559, forklarer at både en part av Holter kirkes tiende og prestetienden var lagt til oppbyggingen av Ullensaker kirke. Kirkens tiende var kommet tilbake, men ikke prestens. Et brev fra 1562 forteller at herr Frantz og presten i Ullensaker var gode venner etter «den vrede som var mellom dem om den part i Holter prestetiende som etter den dag skulle ligge til presten i Nannestad, slik det var avsagt av Christian Munch (høvedsmann på Akershus) og biskopen i Oslo at den som gjorde tjenesten også burde ha tienden». Presten i Ullensaker lovte å gjøre herr Frantz «godt både med ord og gjerning». Men saken var ikke riktig slutt med det. Den nye presten i Ullensaker tiltalte herr Frantz for «nogen thiende handt forholtt hannom». Oslo lagting dømte i 1579 at tienden skulle tilhøre presten i Nannestad.

Frantz var prest til 1582 eller et par år senere. 1

Dette står i :
Nannestad Bygdebok, Bind I, side 489-494. E. B.: Noko om etterkomarane i Høland til Herr Frants Frantsson Florentinus eller Italus, Romerike Ættehistorielags Årbok, Bind I, side 168-169. Gudrun Johnson Høibo: Minister Finn Korens anebok (1958), side 360-361. Kari Elisabeth Raanæs Herland og Inger Johanne Bredeg Karlsrud: Karlsrudslekten fra Trøgstad (1998), del II ved Jon Anjer, side 553, 560, 596. Odd Ottesen og Jan Fredrik Anker Solem: Slekten Flor fra Firenze (med underartikler), NST, Bind XXXVIII 2001, side 3-8. 
FLORENTINIUS, Frantz Frantzen (I4448)
 
4762 yrke Underkonstabel. Berger og Kari trolovet i Brandval kirke i 1720. Berger var underkonstabel ved Veismanns kompani og bodde på Pramhus ved vielsen i Eidskog kirke 1720. Skifte 1.10.1762. Berger Henriksen død.

Nygård og Mengen. Ved å følge bruksnumrene er vi nå foreløpig nådd en ytterkant av Austmarka på vestsiden av Møkeren. Her er det Brandval finnskog vi møter. Tangen som stikker ut i sjøen mellom Kvernvika og Femovika, ligger i Brandval. En liten sjø for seg selv som Kvernvika har dannet på vestsiden, heter Mengen. Åa som kommer ned her, ble kalt Mengåa. Litt oppmed åa ligger eiendommen Mengåa, og lenger oppe — i Brandval — har vi Mengkroken. Litt opp fra sjøen lå plassen Mengen, og lenger inn — i nærheten av Harptjernet — er de to eiendommer Nygård øvre og nedre.
Gammelt attende var det strid mellom Fagernes og Hokåsen om hvem som egentlig åtte traktene her inne, såpass i alle fall at Johan Fagernes i 1695 stevnet Erik Hokaasen for retten. Etter de vitner som ble ført, kom retten til at begge parter hadde drevet bråtehogst og hatt beite i de omtvistede områder, og dette var til nå ikke påtalt av noen. Derfor måtte dette kunne fortsette som før. Bare når det gjaldt sætra — navn er ikke nevnt — ble det gjort unntak. Den skulle Fagernes være alene om.
Da grev Wedel i 1825 tilbød oppsitterne å få kjøpe garder og plasser under Fagernes, er ikke Mengen nevnt. Derimot var det «to halve plasser Nygård». Det er imidlertid klart at den ene av disse var Mengen, den andre Nygård. Men går vi tilbake for å finne rede i hvem som hadde hatt de enkelte plasser, står vi opprådd. Navnene Nygård og Mengen er nemlig brukt om hinannen på de samme familier endog i samme året. Noe som ikke gjør det lettere, er at kirkebøkene ser ut til å være lite uttømmende for akkurat denne delen av bygda. Det kan tenkes at de som hørte heime her, delvis har brukt Brandval til sine kirkelige forretninger, for eksempel ved begravelser. Det var kortere dit enn både til Vinger og Eidskog kirker, og det gikk en mye brukt vei rundt nordenden av Møke­ren oppetter Mengåa og videre til Brandval, en vei som lett kunne påvises ennå for et snes år siden. Ett sted måtte de fore sine døde, og det er mange herfra som vi savner opplysninger om. Skulle en få full kontroll, måtte en foreta en systematisk gjennomgåelse av kirkebøkene for Brandval.

Navnet Mengen som bosted ser ut til å være kommet i bruk fra omkring 1746, i 1748 forekommer også navnet Mengenlien, som jo er ganske dekkende. Med navnet Nygård er det mer usikkert. Vi har det nok helt fra omkring 1730, men tør ikke stole på at det gjelder Nygård av Fagernes. Men fra omkring 1770 forekommer det regelmessig.
Berger Henriksen, som var den første vi vet om i Mengen, var fra Vastaberget, bror av Lisbet Henriksdatter som var gift med Anders Olsen Solberg på Tangen. Før han kom til Mengen, hadde Berger vært på Pramhus, hvor han i 1717 bygslet 10 kalvskinn. Flere av barna som kan være født der, kjenner vi ikke navnene på.
I 1766 reiste Bergers enke Marte Torbjørnsdatter sak mot stesønnen Hans Bergersen, som hadde tatt plassen i bruk uten hennes tillatelse, men etter at saken hadde vært for retten i halvannet år, uten at verken det ene eller det andre kom for dagen, frafalt Marte saken.
Hans Bergersen skal ha vært en dyktig smed, særlig var han kjent for sine økser. Han var også børsemaker. 
VALKOINEN, Berger Henriksen (I4791)
 
4763 Yrke, Gevorben soldat. Han druknet i Møkeren sammen med Ole Olsen fra Hamarstua Fagernes.

Tomta (Fagernestomta) 70/11. Navnet Tomta har vi funnet første gang i 1825, da garden ble solgt. «Tomten kallet» står det om garden som ble kjøpt av Ole Pedersen. Han var fra Fagernesbakken og ble i 1805 gift med den unge enken på Fagernes Anne Marie Pedersdatter. Hun hadde før vært gift med Isak Olsen Åbogen som druknet i Møkeren sammen med Ole Olsen fra Hamarstua Fagernes.
Tomta utgjorde en fjerdepart av Fagernes, og garden ble betalt med 500 spesiedaler. Den må vel være en del av garden som Peder Johansen hadde hatt i sin tid.
Det gikk ikke som best med Ole Pedersen Tomta. Han som kom her ganske snart, var Tor Erlandsen fra Torsrud av Brødbøl. Han var gift med Eli Andersdatter Fagernestangen og hadde sittet i hus der til han kjøpte Tomta.
En skogteig, bnr. 12, ble solgt i 1852 til Christian Syversen Rustad. Etter at J. C. Bredesen og Andreas Gjems etter tur hadde hatt teigen, ble den i 1888 kjøpt av Syver Gundersen Fagernes, og den følger siden bnr. 4.
Hovedbølet bnr. 11 solgte Tor Erlandsen i 1866 til Ole Johansen Fagernes. I 1870 ble garden kjøpt av Ole Gundersen Solberg. 
OLSEN, Isak (I4766)
 
4764 Yrke: Handelsmann og Utreder. Bror til presten Hans Pedersen Bang?

Ifølge Einar Niemis bok "Vadsø By's Historie" var det på 1670-80-tallet 3 brødre, Otte, Erik og Mogens Knudsen Bang som var handelsmenn/utredere i Varanger-området. Jeg har ingen opplysninger om Erik og Mogens.

Hans Pedersen Bang var prest i Vadsø og Vardø og Prost i Øst-Finnmark prosti. Allerede i 1632, i Tingboka for Finnmark, Ting holdt i Vadsø den 5. mars og på Vardøhus den 10. september er nevnt Hr. Hans Pedersen, d. v. s. presten Hans Pedersen. Også en Nils Pedersen er nevnt sammen med ham. Norsk Prestehistorie: Prester i Finnmark prost, har Hans Pedersen Bang som Res Kap. i Vadsø 1631 - 1634 og sogneprest i Vardø 1651 - 1664. Peter Ravn Sollied, som har laget en artikkel om Prester, prestegjeld og kirker i Finnmark i det 17. århundre skriver at Hans Pedersen Bang var Prost i Vardø i 1651 og at han døde i 1664. Videre skriver han at den 20.7.1683 tok hans enke Karen opp et tingsvitne om en skiftekontrakt etter hennes mann Hr Hans Pedersen Bang i Hammerfest datert 1665. Det kommer der frem at hun hadde en stedatter Maren Hansdatter og egne barn, Kirsten, Helvig og Anne Hansdøtre. Dette stemmer akkurat med det som jeg har funnet ut av skiftet fra 1692. Sollied sier at han var gift med Karen Rasmusdatter, og at de hadde 1 sønn og 4 døtre, men Hr Hans må da ha vært gift 2 ganger og Karen var hans annen hustru. Jan Andreassen 
BANG, Knud Pedersen (I53841)
 
4765 Zacjris og Merit fikk 5 barn. JOHANSSON, Zackris (I65739)
 
4766 Zackris og Karin fikk i alt 5 barn, og så fikk han 4 barn med Barbro. . ZACKRISSON, Zackris (I65654)
 
4767 Zaharias ble borte på sjøen ved Vågan. ANDERSEN, Zaharias (I51969)
 
4768 Zakarias og Berit fikk i alt 10 barn. OLSEN, Zakarias (I52050)
 
4769 zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg. ALBRECHT, Gustav (I24102)
 
4770 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Richard (I24101)
 
4771 År 1634 överlåter Sven Göransson gårdsbruket till sonen Göran Svensson. (Källa: GH, Ösd)

Karin Ersdotter, född 1605? i Mo, Hammerdal (J), död före 1670. Bosatt i Tullingsås, Ström (J). (text). Maken omnämnd i Db 1652 (8b) som arvtagare till Mo-hemmanet, utlöst av Måns Ersson, gift med Karins broders (Olof) änka. Gift med Göran Svensson, född 1605? i Tullingsås, Ström (J), död 1690. Bonde på nr 1 i Tullingsås, Ström (J). Ägare 1634-1670. Barn: Erik Göransson, född 1640, död 1720-09-21. (Källa: GH, Ösd)

1642 var Göran Svensson i Tullingsås och Per Henriksson i Fyrås nämndemän vid landstingets möte på Sprotedet, Frösön. (Källa: Domböcker och landstingsprotokoll 1621-1643, vt 1642)

Ht 1647 var Göran Svensson i Tullingsås nämndeman vid Hammerdals tingslag. (Källa: Jämtlands domböcker 1647-1648)

Göran Svensson gifte om sig med Anna Eriksdotter, som möjligen var från Görvik, Hammerdal. Båda makarna dog 1690, enligt kyrkoräkenskaperna. (Källa: GH, Ösd)

Efter denne rättens gottfinnande pålades Anders Danielsson i Tullingsås att tillställa Jöran Svenson sin granne 10 rd:r han för 12 år sådan har till soldatens Erik Olofsson i Äspnäs moder, uti godwillia har erlägga måst, vilket han utan vidare upskov efterkomma skall. (Källa: Hammerdals dombok 1667) 
SVENSSON, Gøran (I1231)
 
4772 Åslaug er datter av Sigurd Fåvnesbane og valkyrien Brynhild, men ble fostret av morens fosterfar Heimer. Etter at Sigurd og Brynhild er døde er Heimer bekymret for Åslaugs sikkerhet. Han lager en harpe stor nok til å skjule piken og reiser deretter rundt som en fattig harpespiller, bærende på harpen som skjuler piken. KRåKA, Aslaug Sigurdsdatter Alias (I3480)
 
4773 Åsmund var banevakteraspirant og omkom da ha ble påkjørt av toget. LIAN, Åsmund Norvald (I57914)
 
4774 Åsta Gudbrandsdatter (fødd om lag 975-980, død om lag 1020-1030) var mor til kong Olav II eller Olav den Heilage (995-1030, regjerte 1015 til 1028). Olav fekk ho med Harald Grenske i det første ekteskapet sitt.

I det andre ekteskapet sitt med Sigurd Syr vart ho mor til ein annan norsk konge, Harald Hardråde (1015-1066, regjerte 1047 til 1066). Far til Åsta var Gudbrand Kula frå Opplanda. Åsta kan ha vorte døypt på Ringerike av Olav Tryggvason, om lag 998.

Åsta og Sigurd Syr fekk i følgje sagaene følgjande born:

Guttorm, deira eldste
Gunnhild
Halfdan
Ingerid
Harald Hardråde 
KULA, Åsta Gudbransdatter (I2952)
 
4775 «Denne Cyprian het Cyprian Helgesen og anføres 40 år gammel i
«jordbrukstællingen 1664 som selveiende gårdbruker på Riser i Høland.
«Da hans gård var brændt under Gyldenløvefeiden, flyttet han til
«Skreppestad og siden til Søndre Eid, hvor han døde sist i mars 1679.
«Ved det efter ham på Skreppestad avholdte skifte 23/2 1680 oplyses,
«at han hadde været to ganger gift og av 1. ægteskap efterlat en datter
«Marthe Cypriansdtr. Hans enke Marthe Gulbrandsdtr. Eid med hvem
«han fik anpart i gården Søndre Eid, sat tilbake med fem umyndige
«barn: Sivert') og Gulbrand') Cyprianssønner, Anne'), Kari6 ) og Jo
«hanne') Cypriansdøtre. 
RISER, Cyprian Helgesen (I4420)
 
4776 Øleegård døde ved en ulykke. ISRAELSDATTER, Øllegård Kierstina (I20540)
 
4777 Øllegård ble som barn bortsatt til Jan Jørgensen fra Løksebotn. KRISTENSDATTER, Øllegård (I18486)
 
4778 Øllegård og Christopher fikk syv barn. LINDVED, Øllegård Steensdatter (I16441)
 
4779 Ørjan fikk adelsmerke: En legg. SCHANCKE, Ørjan Karlsson (I18505)
 
4780 Østen arver tomten etter farens død. NILSEN, Øystein (I1971)
 
4781 Østen druknet på vinterfiske når båten til Arne Øysteinsen Nyland forliste. ANDERSEN, Østen (I14251)
 
4782 Østen omkom på sjøen 20.januar sammen med en jente som het Elen Ana Rasmusdatter. Faren hennes var Rasmus Andersen på Horvnes. I 1844 arver hans barn onkelen Fordel Zachariasen Botn.
(Lillian Ulrichsen). 
JENSEN, Østen (I93205)
 
4783 Østen var Sogneprest i Ringebu. NILSøN, Østen (I104959)
 
4784 Øystein (Østen) er omtalt i Gunnar Holands bok; Drevja. Øystein kom fra Nilsskog i Drevja og flyttet til Holand. JOENSEN, Østen (I381)
 
4785 Øystein omkom da han falt utfor et stup. ROMSTAD, Øystein (I51593)
 
4786 Øystien omkom ved et forlis mellom Buenos Aires og Azorene. . SIVERTSEN, Øystein (I64993)
 

      «Forrige «1 ... 92 93 94 95 96