Roy Søftings slektssider
Anene til Roy Søfting - og veldig mange fra dagens kommuner, Vefsn, Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Leirfjord, Herøy, Dønna, Vega, Tjøtta, Alstahaug, Velfjord og Vevelstad.
Fornavn:  Etternavn: 
[Avansert søk]  [Etternavn]

Notater


Tre:  

Treff 4,751 til 4,800 av 4,824

      «Forrige «1 ... 92 93 94 95 96 97 Neste»

 #   Notater   Linket til 
4751 Ved vielsen er følgende innført :

Copulered i Kirken Hans Aars og Margrethe Klæboe ibm som eer hinanden i 3de led beslægtet, efter Kongelig tiladelse af 16 8br: 1744 - De 2de reiste til Wallersunds Hospital efter Biskopens .........., sendes med næste post."

Fra slutten av 1600-talet til 1792 var det leprahospital i Vallersund i Bjugn, side ved side med handelshus og skjenkested. 
AARS, Hans Jon Jacobsen (I93228)
 
4752 Ved vielsen er navnet til faren til Berit Nilsdatter skrevet som Nils Jonsen. Det samme heter faren til brudgommen, og jeg tror at navnet til faren skulle ha vært Nils Nilsen. Barna til Berit og Arnt blir født på Bådstrand, og ved vielsen så er en av forloverne fra Båtstrand, og jeg finner kun en aktuell kandidat sokm blir døpt Berit Nilsdatter i det aktuelle tidsrommet til å gifte seg med Arnt Mathias Nilsen og det er Berit Nilsdatter Båtstrand. Link til vielsen her :

http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=16543&idx_id=16543&uid=ny&idx_side=-13

og link til dåpen til Berit her, iver midten på høyre side :

http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=16543&idx_id=16543&uid=ny&idx_side=-15 
NILSDATTER, Berit (I26824)
 
4753 Ved vielsen er Peder oppførst å være skomaker, og Peder Stensland var en sjelden flink felespiller. STENSLAND, Peder Andreas Olsen (I45330)
 
4754 Ved vielsen står det : "Begges Fædre er brødre, Viet i Dolstad kirke JENSDATTER, Jensine Julie (I95542)
 
4755 Ved vielsen står det at Peter da er fraskilt, og i kirkeboken ved dåpen til datteren så står det at han er en gift mann. OLAUSEN, Peder Andreas (I47249)
 
4756 Verksarbeider på Lesja Jernverk med ukjent bakgrunn. Flere barn utenfor ekteskap på Lesja. Til alters 1741 -45. Kilde: Bygdebok for Lesja bind 1.
 
KNUTSEN, Tosten (I8344)
 
4757 Verner druknet. PEDERSEN, Verner Monte (I145387)
 
4758 Vernon døde i en flyulykke da et B17 fly krasjet. STRAUM, Vernon Kubalie (I116635)
 
4759 Vi møter Oluff som bruker på Aasen 1610 og 1620, da han begge årene betaler leilendingsskatt 1/2 daler.
Leidang 1624 står nevnt på Olluf Aas.
I 1627-28 er det Oluff Iffuersen som legger 3 daler i bygselsavgift for Engels Aas.
To år senere er brukeren Niels, som kan være en sønn av Oluff. He died after 1628 at Aasen, Soknedal, Midtre Gauldal, Sør-Trøndelag, Norge.
Family
Child Niels Olufsen Aasen+ b. 1588, d. a 1665 
AASEN, Oluff Iffuersen (I9129)
 
4760 Via kilder får vite at Johan på Fagernes forpaktet Varaldskogen sammen med Amund Solberg i den tid Johan var på Varaldskogen, så kan også Mali, Johans kone nr. 2 være datter av Amund Eriksen Solberg.

Solberg nordre gnr. 69, bnr. 1. Det var her Amund Olsen satt med sin bygselsseddel fra 1715, og her hadde hans farfar Amund Eriksen sittet fra begynnelsen av 1650-årene.
I 1729 fikk Hans Andersen i Christiania rett til å hogge de mastetrær som fantes på Amund Olsens part av Solberg. Prisen skulle være 1 mark 8 skilling for hver stokk eller 4 rdl. tylfta. Hvorledes Amund som leilen­ding kunne selge noe fra skogen, vet vi ikke. Men det kom ingen innven­dinger.
I 1732 fikk de to brukere av Solberg. Amund Olsen og Peder Olsen, kjøpt de 12 kalvskinn Eidskog kirke hadde hatt her. Selger var kirkeeieren Jacob Matheson, og prisen var 350 rdl. for hver halvpart. To år etter fikk de kjøpt også de 6 skinn som en gang hadde hørt kronen til. Selger her var Gjert Holsts svigersønn sokneprest i Trøgstad Søren Kamstrup. Gjen­kjøpsretten som alltid fulgte tidligere statseiendommer, ble løst inn i 1559 med 20 rdl.
Amund Solberg ble enkemann i 1761 og skiftet. Han eide da foruten sin del i Solberg 6 skinn i Karterud taksert for 100 rdl., mens Solberg stod i 400. De fleste barna fikk utlegg i Solberg, en av dem Amund, ble overlatt Karterud.
Amund Solbergs eldste sønn Ole hadde vært forlovet med enken etter Peder Olsen på den andre Solberggarden, Ingeborg Guttormsdatter fra Kolbjørnsrud, men han døde før det ble giftermål. Etter Oles død fødte Ingeborg datteren Olea, og så fast var trolovelsen å regne, at Ingeborg,
«Ole Amundsens etterleverske», som det het, måtte gjøre skifte da hun atter stod i begrep med å gifte seg. Det som skulle skiftes, vør noe løsøre Ole Amundsen hadde etter seg, taksert til 7 daler 20 skilling, og dette overlot Ingeborg til sin lille datter.
Det ble en annen sønn av Amund Olsen, Gunder, som tok over garden. Skjøte fikk han i 1761 fra far og søsken, og han skulle svare 1800 rdl for garden. I dette gikk da inn det som Gunder selv hadde arvet.
Gunder Amundsen Solberg har vært det en må kalle en rik mann. Han kunne låne ut betydelige beløp, bl.a. 1950 rdl. til Peder Schøyen på Fron i Ås mot pant i 8 kalvskinn i Sigernes, 7½ i Håkerud og 11 i Lier, og 590 daler til Tor Gulbrandsen Grasmo, også det mot pant. Han tok over Håkerud fra Schøyen, kjøpte 6½ skinn i Ilag for 590 rdl. og 1½ hud i Ram­bøl for 890. Han eide en betydelig part i Utgården, og under Brødbøl er det fortalt om de mange kjøp og salg der før hans sønnesønn Amund Olsen og svigersønnen Ole Eriksen Åserud kom dit for godt.
Gunder Amundsens far hadde vært sersjant. At han har kjent seg selv og vært ansett av andre mellom storfolk, kan vi se av at ved mange giftermål i familien ble vielsen — etter kongelig tillatelse forrettet i huset der bruden var fra.
Men at det trengtes kongebrev ved giftermål også i andre tilfelle, har vi eksempler på, også fra Solberg. Det trengtes på den andre Solberggarden da Guttorm Pedersen derfra skulle gifte seg med Kari Gundersdatter fra Gylterud, fordi brud og brudgom var beslektet i tredje ledd. Men — og det viser enda tydeligere hvor streng ekteskapslovgivningen var — det trengtes også da Gunder Amundsens bror Søren skulle gifte seg med enken på Gylterud Gudbjørg Olsdatter. De to var ikke i slekt. Derimot var Søren Amundsen i tredje ledd beslektet med ham som Gudbjørg Olsdatter hadde vært gift med før, Erland Hansen fra Gylterud.
Da Gunder Amundsen skulle gi fra seg i 1787, kom han opp i van­sker. Det var sønnen Ole som fikk skjøte på Solberg, og for garden med noe inventar, redskaper og avling var prisen 199 rdl. Da skjøtet skulle tingleses, møtte de med protest, Gunders sønn Amund på Stangnes og de to svigersønner Erik Olsen Aaserud og Engebret Larsen fra Christiania, som var så fin at det ble satt mr (monseur) foran navnet. For det første, sa de, hadde selgeren sittet i uskiftet bo. Dessuten var garden selv uten løsøre verdt minst 7000 rdl. og endelig hadde ikke kjøperen Ole Gundersen betalt det ringeste av kjøpesummen, enda det stod i skjøtet at pengene var betalt.
Året etter tok Amund som da hadde kjøpt og flyttet til Rambøl, og Erik Åserud ut stevning mot Gunder og Ole Solberg, og denne sak var oppe ved alle ting til juli 1791, uten at en kan se resultatet. Men det hadde ofte vært talt om forlik, så et slikt var kanskje kommet i stand. Det er mulig at det var her Amund Gundersen hadde fått den halvannen hud i Rambøl, det som faren hadde kjøpt i 1772. I alle fall var Amund eier av dette i 1785, da han solgte det til svogeren, den nevnte Engebret Larsen. Noen god handel har den siste neppe gjort her. Han skulle gi 1590 rdl. for eiendommen som hans svigerfar hadde betalt med 890 13 år før.
I 1797 reiste Engebret Larsen selv sak mot svigerfaren og svogeren. Men den ble hevet som forlikt året etter.
De på Solberg handlet atskillig med eiendommer, det gjorde også Gunder Olsen på den andre garden. Men handlet med Solberg eller med skog derfra, det gjorde de ikke.
Vi ser for oss noen apparte scener fra bygdetinget i oktober 1789, Jess Anker hadde allerede skaffet seg mye skog på Austmarka, Åseruds i 1783, Skulleruds i 1788 for bare å nevne de nærmeste. Men han ville ha mer, Solbergskogen også. I 1789 mente lensmann Hersetter at han hadde fått i stand en avtale mellom Ole Gundersen og Gunder Olsen Solberg på den ene side og Jess Anker på den andre om salg av Solberg-gardene. På høsttinget det året hadde lensmannen pengene parat. Han gikk bare og ventet på selgerne, så skjøtet kunne settes opp. Og selgerne var på tinget de, lensmannen hadde sett dem begge hver dag. Men de lot bare være å oppsøke lensmannen, enda han ikke en eneste dag hadde forlatt tingsalen før kl. 19 på kvelden. Alt dette skaffet han seg tingsvitne for siste kvelden, tydeligvis meget skuffet. Han ville selvsagt også overfor kjø­peren få bevist at han hadde gjort sin plikt.
Jess Anker måtte vente i nøyaktig to år før han fikk tak i Solbergskogen. 10. oktober 1791 selger de to eierne Ole Gundersen og Gunder Olsen hver for seg «den sæter- og heimeskog» som hørte til gardene. Prisen i hvert tilfelle var 4000 daler. Det var mye mer enn noen andre hadde fått. Og enda måtte kjøperen forplikte seg til å ta del i skatter og avgifter av 2 kalvskinn. Heller ikke en slik innrømmelse kan vi se andre hadde fått. Det hadde nok lønnet seg å vente!
I 1800 ble skogene skyldsatt for 4 kalvskinn, det gjelder da begge parter samlet. I 1811 ble skylden forhøyet til 6 skinn.
Ved auksjon i fideikommisets bo i 1823 kjøpte eierne av Solberg skogene tilbake for 915 spesiedaler. Eierne da var Gunder Olsen Solberg, som stod for en halvdel, bnr. 1, Christian Olsen Rustad og Ole Syversen Solberg hver for en fjerdepart. 
ERIKSEN, Amund (I4994)
 
4761 Vielse i Eidskog kirke 09.10.1718 : ''Copulerede da soldat Ole Ingebretsen Liønner oc Anne Gulbrandsdtr, hidforpassed fra Sørum, hvor deris troloffvelse og liusning er skeet.'' EMBRETSEN, Ole (I6831)
 
4762 Vielsen : http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=2551&idx_id=2551&uid=ny&idx_side=-263 GRANåS, Johan Edvard Nilsen (I20261)
 
4763 Viker gnr. 71 bnr. 3. I en gammel tradisjon som har holdt seg på Varaldskogen, blir det berettet om hvor de kom fra de som først tok opp Viker. Øst for søndre Øiersjøen lå det et torp som i tradisjonen blir kalt Gammeltorpet, hvor det bl.a. bodde to brødre. De fant etter hvert ut at deres eget torp var for dårlig, så de flyttet ut. Den ene, som het Abraham Pedersen, tok fatt der Abrahamstorpet kom opp. Den andre, Henrik, begynte som bureiser på Viker. Både Viker og Abrahamstorpet hadde senere helt opp i vår tid utslåtter der Gammeltorpet en gang skulle ha ligget, og store steinrøyser lå der som spor etter gammel jordbruk.
Det viser seg at virkeligheten svarer til de gamle beretninger, bare med den forskjell at torpet de kom fra, het Langperstorpet. Denne nyansen er forklarlig. Etter at torpet ble lagt øde og to nye korn opp og i forhold til disse måtte det de hadde forlatt, bli Gammeltorpet. Så gikk det opprinnelige navnet Langperstorpet i glemmeboka. Men dette igjen måtte jo ha fått navnet etter en Per (Peder) som har vært særskilt lang. Om det da var far til de to utflyttere som hadde vært så særskilt lang eller om en må gå lenger tilbake for å finne ham, får være usagt.

Henrik Pedersen Langperstorpet bar dette navn da han ble gift med Kari Samuelsdatter Orainen på Oranstorpet (nå Aronstorpet). Broren Abraham, som het både Langperstorpet og sondre Øieren, hadde et barn med Kari Samuelsdatters søster Anne før han ble gift med en datter av Mattis Johansen Varaldskogen. De to brødre blir i kirkebøkene også fort som Halloten, som vel var deres finske slektsnavn. Når Godtlund forteller at Henrik Viker var en Orainen, kan det stemme forsåvidt som han var kommet fra Aronstorpet og ble gift til Viker.
Under et tingsvitneopptak som ble holdt på alle plassene på Varaldskogen i 1758, var det bureiserens sønn Erik Henriksen som satt på Viker. Han sa at han var 60 år og var født på plassen. Var dette riktig, var han født for faren ble gift i 1704, og at han skulle være født her, kunne være tvilsomt. For så tidlig var neppe Viker tatt opp.
Plassen hadde han nå brukt i 21 år, sa han, og forbedret den betrak­telig, så han i gode år kunne så 12 tnr. korn og avle 8 lass høy. Han hadde hest, 10 kyr og 12 småfe. Men for å kunne fø dem måtte han bruke lauv attåt jorda som var svært tørr, så i tørkeår kunne det bli lite eller intet korn.
En bror av Erik Henriksen som het Peder, var på Viker ennå i 1758. Han kom siden til Abborhøiden, og det var ventelig han eller hans sønn Henrik som bygde der.
De satt godt i det på Viker. Erik Henriksen gjorde skifte som enkemann i 1777, og da midlene ble delt, falt det vel 24 daler på hver datter, det dobbelte på sønnene. Hans sønn Henrik tok over plassen. Henrik Eriksen Viker hadde 9 døtre, men ingen sønn. De tre yngste døtrene døde under en koppeepidemi like før jul 1778. De to eldste av søstrene som levde opp, Anne og Kari, ble gift med hver sin sønn av Erik Orainen (Aronstorpet) Samuel og Henrik, og så tok de to over hver sin part av Viker. Begge var de i 1801 kalt husmenn med jord, så det er ikke tvil om at de drev hver for seg. Samuel var forresten død året før, men enken satt med plassen.
Sammen med Henrik Eriksen satt svogeren den svenske Ole Pedersen, gift med Lisbet Henriksdatter Viker, i hus, og han ernærte seg som dagarbeider, står det. Hvor det ble av disse, vet vi ikke, bare at Lisbet døde på Viker i 1850. 
KIRNUINEN, Henrik Pedersen (I4858)
 
4764 Vilfrida døde i barselseng. JOHANSDATTER, Vilfrida Lusie (I114446)
 
4765 Vilhelm druknet ved Sund sammen med sønnen Arthur Sund.. SUND, Vilhelm Brygman Mørk Aleksandersen (I107613)
 
4766 Vilhelm døde i en drukningsulykke sammen med broren Kåre Berg Nilsen. NILSEN, Vilhelm Berg (I8634)
 
4767 Villas er omtalt i Gunnar Holands bok Drevja. ANDERSEN, Vellas Has (I8942)
 
4768 Vilmar omkom v/ ds ''T.Ibo's'' forlis MIKALSEN, Vilmar Lund (I141149)
 
4769 Vincentz var ugift. BRUN, Vincentz Henrik Sommerschield (I45492)
 
4770 visergut hos Jørgen Jørgensen i 1900 DAHL, Kristian (I505)
 
4771 Vår stamfar Anders Nicolai Zahl Hansen er altså halvbror til den berømte Erasmus Zahl, eller bedre kjent som kjøpmann Mack. Han dør som enkemann på Tenden i Herøy. I skiftet etter hans død i 1858 står det oppført at han har en uekte sønn med navn Peter Angel. HANSEN, Anders Nicolai Zahl (I509)
 
4772 Væpner PEDERSSøN, Mathis (I10462)
 
4773 Warnik var Same
Det hela började i slutet på 1600-talet då den äldsta kände medlemmen av släkten slår sig ner på Lägstagården. Han hette Ingel Jonsson och står 1695 som ägare av "Rijsträsk" i mantals- och skatteförteckningen. Namnet är visserligen stavat "Jogel Jonsson" men det får bedömmas som en felskrivning. Det nämnda "Rijsträsk" har befunnits vara identiskt med det senare namnet Rissjölandet. Mantalslängden är av stort värde då den slår fast att Ingel levde vid denna tid, hans födelse- och dödår är däremot okända.

Lägstagården låg intill en traditionell renbetesväg på vilken samerna förde sina renar till vinterbete i sydligare trakter. Platsen måste ha varit perfekt. Här fanns några av de bästa betesmarkerna för renarna, något man kunde utnyttja också för odling i mindre skala. Goda kommunikationer på grund av leden och goda fiskemöjligheter i sjöarna runt omkring var också avgörande för bosättningen. Ingel Jonsson rustade upp stället till ett permanent boställe och marken etablerades som vi visat som ett lappskatteland.

Det andra tecknet från släkten är då Ingels son, Wanik Ingelsson, uppträder på samma område. Han lägger sig till med namnet Risberg som kommer av lappskattelandets geografiska läge vid Övre och Nedre Rissjön. Det kan vara intressant att veta att Rissjön kommer av samiskans "Rissjenjaur" vilket kommer av ordet för flyttled (=rissje) och sjö (=jaur). Namnet kommer således inte av att sjöarna varit ovanligt risiga utan talar om att det är här
flyttleden går förbi

Wanik är själv inte särskilt omtalad i längderna men nämns då sönerna till honom styckade av tomter från Rissjölandet. Äldsta sonen Ingel var den som tilldelades merparten landet vid en lottning vid Åseletinget 1748, vilket troligen var strax efter faderns död. Uppgifterna om Ingel Waniksson är rätt fåtaliga. Förutom att han tilldelades merparten av Rissjölandet vid en lottning på Åseletinget 1748, vet vi inte särskilt mycket om hans person.
Sannolikt är Nils Ingelsson, nybyggare och insynare av Häggsjöbäcken (Trehörningen) den 25 september 1798 en son till honom. Nybygget låg inom hans eget lappland, Armsjölandet, strax söder om Rissjölandet. Armsjölandets namn kommer av samiskans Arnienjaurie (arnie=härd). Detta ganska stora lappland ligger på gränsen till Anundsjös dåvarande lappmarksgräns. Byn som grundlades här och fick namnet Trehörningen var troligen byggd
direkt på en lappvall. Den ligger idag öde. Nils Ingelsson gick i Åsele lappskola i två år mellan 1762-1764. 
INGELSSON, Warnik (I64030)
 
4774 was born den 15 sep 1564. Han married Else Hansdatter (22819) i 1605. Han married Anna Willumsdatter (22822) i 1624. Han died i 1633 MULE, Jens (I1859)
 
4775 WErich omkom på sjøen på reise til Lofoten og ble ikke funnet igjen. LARSEN, Erich Daniel (I89468)
 
4776 William var eier av Aagaard Herregård, Sjælland. HAMMOND, William (I45465)
 
4777 Willy døde i en bilulykke. BRUNSVIK, Willy (I135561)
 
4778 Winnem.com skriver:

Da hans mor i 1703 ble gift på nytt med res. pastor i Ofoten, Mats Homble, kom han til Evenes prestegård som Hombles stesønn. Her bodde han antagelig til han i 1721 kjøpte gården Rambø i Tjelsund av sin morfar sogneprest Hartvig Arnesen i Steigen. Han bosatte seg på Rambø, og drev gårdsbruk, handel og jektefart der. Han døde på gården den 7. september 1744, og ble gravlagt ved Hol kirke i Tjelsund 2. søndag etter trinitatis (trefoldighet).

Bygdefaret var Hålogalands gamle organiserte varetransport til og fra kjøpstedene. I middelalderen var det langskipene som transporterte varene, men i det 14. og 15. århundre kom Nordlandsjektene inn i bildet. Disse båtene var i 300 til 400 år den eneste store skipstypen til denne varetransporten. Det gamle navnet bygdefar ble til jektefar. Den som eide jekta ble kalt skipper. Han kunne eie flere jekter og sto gjerne alene for risiko og gevinst. Forsikringer hadde de ikke. Kjentmannen på turen ble kalt styrmann. En jekt var kostbar både i innkjøp og med vedlikehold. En ny jekt kostet 400 til 600 rd. i innkjøp. Fra Tjeldsundet til Bergen kunne de seile på 4 døgn om børen var god. Hartvig Christensen Hveding ble en kjent jekteskipper. 
HVEDING, Hartvig Christensen (I15536)
 
4779 Wolden89 a yahoo.no Kilde (S245)
 
4780 www.hognes.net Kilde (S183)
 
4781 www.nermo.org Kilde (S157)
 
4782 www.ofstad.info Kilde (S181)
 
4783 LOCKERT (BRUSE), Berit Maria (I25816)
 
4784 VALLENTINSEN, Fredrik (I24617)
 
4785 ANFINSDATTER, Oline Caroline (I24616)
 
4786 FALENTINSEN, Nils Andreas (I24612)
 
4787 FALENTINSEN, Johannes (I24602)
 
4788 IVERSDATTER, Birgitta (Berit) (I24592)
 
4789 FALENTINSEN, Falentin (I24584)
 
4790 JOHANSEN, Falentin Marthinius (I24583)
 
4791 FALENTINSEN, Karoline Cecilie (I24582)
 
4792 GANSMOE, Erich Iversen (I14183)
 
4793 GANSMO, Guri Erichsdatter (I14180)
 
4794 GANSMOE, Kirsten Erichsdatter (I14178)
 
4795 LILLEøEN, Maren Larsdatter (I14177)
 
4796 LILLEøEN, Berith Larsdatter (I14163)
 
4797 GANSMOE, Margrethe Erichsdatter (I14161)
 
4798 GANSMOE, Ole Iversen (I14158)
 
4799 Yrke Prest i Nannestad 1540-82

Sogneprest.
Levde 1515.
Levde fra 1540 til 1582 på Nannestad prestegård, Nannestad.


Herr Frantz var trolig prest i Nannestad i over 40 år. Han er stamfar til slekten Flor i Norge.

Nannestad prestegård het Skefilsstaðir i gammelnorsk tid og var da en fullgård på 96 øyresbol. Det var før svartedøden også en Nordre Skefilsstaðir, som under ødetiden kom under prestegården. Vi kjenner til 8 øyresbol i denne gården, men det var sikkert ikke alt. I ødetiden kom også Stensgård ved Hurdalssjøen som presten brukte til seter, og en part av Kykkelsrud, Fraustad, Ruds eng og Kaksrud fet under prestegården. Rudset eng lå ved Rud «vesta elva» og Kaksrud fet ved Leira nord for Kaksrud. Tilsammen var det et stort område som presten brukte i århundrene etter svartedøden. Fra slutten av 1600-tallet ble Rudset eng og Kaksrud fet brukt av andre gårder. Likevel var Nannestad prestegård fortsatt den største prestegården i hele prostiet. I 1722 ble gården taksert til 4½ skippd. tunge med sandig og god åkerjord. Den hadde seterhavn og skog til gjerdefang og brendsel. Det var to husmenn med tilsammen 3½ tønne utsed.
Jordeboka nevner at i 1393 eide prestebolet i Nannestad «allar Skiefuilstader abud prestens» (dvs. hele Skefilsstaðir, prestens bostad), som skyldte 96 øyresbol. Kongen må ha lagt den ut til underhold for presten allerede da kirkene og presteskapet ble organisert fra først av. Kongen kan ha konfiskert gården under kristningsstridene.
Sira Paul er den første presten i Nannestad som vi har navnet på. Han vitnet i en sak om Nordbyvik omkring 1310. Sira Þorstein på Nannestad var i 1326 vitne i en arvesak, og han var trolig prest etter sira Paul. Sira Þorðr Assarsson er nevnt som prest her 1369-1390, men virket sikkert utover dette tidsrommet. Sira Gultormr Hákonarson er omtalt 14.03.1408 og 26.06.1411.
Sira Gudbrandr Petersson var prest i Nannestad fra omkring 1425 og visstnok til 1458. Han hadde en tvist om 4 øyresbol i Brøstad, som var testamentert til Nannestad prestebol. 5. Matæi dag i 1458 kunngjorde to kanniker i Oslo og to lagrettesmenn at de var på Skefilsstad i prestemøte, og der overvar de at Inger Alvsdotter gav alt hun eide i gården Nannestad til Nannestad prestebol. Sira Guttormr var da prest «på Nannestad og korsbror i Oslo».
Sira Amundr var prest i 1489, da han tilkalte Endre prest på Eidsvoll for å ta opp vitnemål om delegang i Bjørvika. Vitnet Bård Tordsson forklarte at han tjente hos herr Gudbrandr vel 30 år før. Et annet vitne (Hallvard Eivindsson) fortalte at faren tjente «hr. Guldbrander». Disse sju prestene er de eneste vi vet navnene til i katolsk tid, men fra reformasjonen er presterekken sammenhengende.

I kallsbokens kan vi lese følgende, antagelig nedskrevet i 1732:
«Effter gamle troverdige Bønder mig gifue Underretning, skal de første Evangeliske Præster have vært kahlt Hr. Frantz, som sønnen Hr. Lars Frantzen succederede».

I Oslo og Hamar Bispedømmes jordebok 1574-77 [Poul Huitfeldts Stiftsbog], side 106, leser vi en bevitnelse av 11.07.1575:
«Wij Effterschreffne Franndtz Frandtzsønn Jttallianner Sogneprest paa Nannestadt».

Det er altså Frantz selv som kaller seg Italiener, da han sammen med to lagrettemenn underskriver innberetningen om kirkens jordegods. Det synes med andre ord å være noe i tradisjonen!

Det har blitt hevdet at Herr Frantz fikk tilnavnene «Jttallianner» og «Italus» etter en reise til Italia eller at han muligens kom fra Firenze. Det kan jo i så fall virke påfallende at en mann fra det katolske Italia ble luthersk prest her i landet.

Antagelig ble imidlertid herr Frantz født i Firenze på begynnelsen av 1500-tallet. Kildene der skulle kunne inneholde interessante opplysninger; der skal finnes dåpsregistre tilbake til rundt 1450, og omfattende skattelister («Catasti») tilbake til slutten av 1300-tallet. Medici-banken hadde i sin tid representanter i alle større byer i Europa, og florentinske handelsmenn fantes så langt nord som Lübeck. Det har imidlertid neppe blitt foretatt noen undersøkelser om Frantz' italienske slekt.

Fyrstestyret til renessansehumanisten Lorenzo «il Magnifico» de Medici (1449-1492) var i 1494 blitt avløst av et oligarki. Byens borgere var på denne tid sterkt preget av vekkelsen til dominikaneren Girolamo Savonarola (1452-1498) som var en italiensk prest og reformator. Han levde og prekte fra Firenze mot paven. Savonarola ble drept der i 1498, og det er ikke umulig at far eller farfar til herr Frantz var tilhenger av denne merkelige mannen.
Savonarola ble dominikanermunk i 1475 og gjorde seg bemerket som botpredikant under 1480-tallet i store deler av Nord-Italien. Hans virksomhet ble i 1490 konsentrert til Firenze hvor han samlet store og entusiastiske tilskuerskarer. I 1491 ble han prior i klostret San Marco. Han kunne til og med vende seg mot Medicéerne og enda beholde sin stilling, Lorenzo de Medici tok personlig kontakt med Savonarola. I profetier og straffepredikener vendte han seg også mot kirkens forfall, spesielt etter at Alexander VI Borgia ble pave i 1492. I 1494 kom Karl VIII av Frankrike på sitt italienske erobringstog til Firenze, noe som førte til at Mediciéerstyret falt sammen. Dette ble tolket som fullbyrdelsen av noen av Savonarolas tidligere profetier om Herrens hevn, og hans anseelse steg. I de nærmeste årene ble han Firenzes ledende mann, også politiskt. Han fikk hånd om statens styre, innførte en ny forfattning og forklarte ved julen 1495 Kristus for å være Firenzes konge. Dette var et forsøk på å realisere kristendommen politiskt i kamp mot den verdslige utdannelsen og mot kirkens fordervelse. Rom krevde i juni 1495 at han skulle stå til svars for sine handlinger. Da paven forbød ham å predike trosset han dette forbud med statsstyrelsens godkjennelse. Han hadde fortsatt stor innflytelse under 1496, og vendte seg voldsomt mot simonien og luksusen ved Alexander VI's kuria. Han ble bannlyst i mai 1497, men tilbakeviste denne dom innfor Gud og mennesker. Allerede ved Karl VIII's italienske tåg hadde han manet til sammenkallelse av et kirkemøte mot paven, nå vendte han seg til flere fyrster for å oppnå dette. Imidlertid kom det nå frem en opposisjon mot ham i Firenze understøttet av paven. Hans krav om strenge, nesten asketiske moralbud vekte ont blod, det var også mange som motsatte seg den franskvennlige utenrikspolitikk som var en naturlig følge av hans virksomhet. Fransiskanerne motarbeidet ham i samråd med paven, og hans fiender samlet seg. I april 1498 tilbød en lærling Savonarola at gjennom en ildprøve bevise at han var den rette guddommelige utsending, dette for å bemøte tilbud som hadde fremkommet fra motstanderhold i motsatt retning. Etter et innviklet intrigespill og utsettelse med en avgjørelse, vendte seg plutselig folkestemningen mot Savonarola. De gamle lederne overtok kontrollen av Firenze, og Savonarola ble fengslet og i all hast dømt til døden som kjetter. Han ble hengt og brent på Piazza della Signoria 23.05.1498. Savonarola er på mange måter en typisk representant for senmiddelalderens folkelige vekkelserørelser, for opposisjonen mot den offisielle kirkens forfall og mot renessansens verdslige utdannelsesmønster. Hans teologiske hovedarbeide er «Trionfo della Croce» (Korsets triumf).
Det var en tid preget av mye uro - sikkert også «dyr Tiid». Da Medici-familien etter lang tids kamp fikk tilbake makten i Firenze i 1530, var mye av byen blitt ødelagt.

Heller ikke i Norge unngikk Frantz Frantzsøn å oppleve dyrtid. Under sjuårskrigen (1563-1570) rykket svenske tropper inn på Østlandet i februar 1567, men de ble drevet tilbake igjen i slutten av mai samme år. Også Nannestad ble herjet og plyndret. «Frantz waale sogneprest tiill Nannestad song och Augustinus Franszen» - ganske sikkert far og sønn - forklarer i brev datert Oslo 14.06.1567 hvordan de ble frarøvet alt de eide og endog ble tvunget til å sverge svenskene troskap. I brevet forsikrer de at de for all fremtid vil være den dansk-norske konge tro. Selve brevet er skrevet av en skriver, men de to utstederne underskriver egenhendig:
«Franciscus vaale og Augustinus Francisci».
Dessuten har herr Frantz satt sitt segl under (DN XXII 553). I brevet er alle personnavn forøvrig skrevet med stor forbokstav. Regesten til brevet i Diplomatariet har formen «Frans vale». I underskriften har herr Frantz valgt en latinisert form på fornavnet, men ikke på tilnavnet «vaale», og seglet han bruker, har sannsynligvis initialene F.F.

Trolig er ikke tilnavnet «vaale eller waale» ikke herr Frantz' slektsnavn. Om Peter Flor har rett, kom stamfaren til Norge som barn, og han har i så fall vokst opp her. Kanskje viser «vaale» her tilbake til den bygd hvor herr Frantz vokste opp. Ved et sammentreff finnes geistlige etterkommere etter herr Frantz i to aktuelle bygder, nemlig Våle i Vestfold og Våler i Østfold. (Begge bygdenavnene kunne på midten av 1500-tallet skrives «Våle», i forskjellige ortografiske former.) Men dette er ikke mer enn et forslag til forklaring på herr Frantz tilnavn i 1567.

Det er sannsynlig at Frantz begynte sin prestegjerning i biskop Hans Reffs tid. Hans Reff (eller Rev) var katolsk biskop i Oslo 1525-37 og siden luthersk superintendent for det sammenslåtte Oslo og Hamar stift 1541-45. De fleste katolske sogneprestene i Norge fortsatte i sine kall under den nye kirkeordningen av 1537. Foruten munker og ordensbrødre var det stort sett bare kanniker i byene som levde i sølibat - før Tridentinerkonsilet (1543-63) kan vi nærmest regne sølibatet som et elitefenomen.

Om herr Frantz var sogneprest allerede før Reformasjonen, er det derfor intet i veien for at han allerede da kan ha lagt seg til kone og barn. Det er faktisk meget mulig at herr Frantz har vært gift en gang før: Margrethes jordegods synes i sin helhet å ha gått videre til sønnen Laurits' arvinger, og Margrethe virker mye yngre enn sin mann - hun levet ennå 30 år etter mannens død, samtidig som datteren Lucretia neppe er så veldig gammel når hun får et uekte barn 1594. Augustinus må i så fall være sønn i dette farens hypotetiske første ekteskap, og kanskje hele 25 år eldre enn sin søster.

Det ser ellers ut til at Herr Frantz har hatt en viss forbindelse med Oslo by. Hvert år i perioden 1599-1600 til 1623-24 blir det nemlig betalt 10 skilling og 2 album for «Frantz Italianers thomptt» - som vel arvingene sørget for.

02.06.1581 fikk Laurits Frantzsøn «Brev at maa efter hans Faders Død og Afgang bekomme Nannestad Præstegjæld». Ekstrakt av dette brevet er trykt, men synes å ha skapt noe usikkerhet om farens tilstand på det tidspunkt. Dette går dog klart frem av den fullstendige teksten, hvor det heter at dersom «forne[vnte] Lauritz Frandtsen overlever hans Fader forne[vnte] Her Frandtz ltalus maa og skal han efter hans Afgang være Sognepræst til forne[vnte] Nannestad Præstegjæld».

Herr Frantz er sannsynligvis i funksjon enda ved Laurits' studiereise til Heidelberg 1584, men er død innen 1587, da Laurits nevnes som sogneprest.

Herr Frantz er tillagt mange barn, hvorav antagelsen om Peder Frantssøn, prost på Hadeland, klart er uriktig. Og den Frantsdatter som Finne-Grønn tenker seg som mor til Morten Ugle, er helt apokryf, som vi skal se. Vi kjenner således tre barn, hvorav Augustinus kanskje er av et første ekteskap, mens Laurits (italiensk navneform: «Lorenzo») og Lucretia er av ekteskapet med Margrethe.

Frantz hadde altså antagelig vært gift tidligere når han giftet seg med Margrethe Olufsdatter Trauten.
I dette ekteskapet hadde han i så fall sønnen:
Ca. 1540: Augustinus, sogneprest i Høland, død i 1604,
gift med I. Ingeborg Bjørnsdatter, II. Elisabeth Hansdatter.
Det er flere årsaker til at dette er sannsynlig:
- Navnet «Flor» ble brukt av etterkommere til såvel Augustinus som - hans bror?- Herr Lauritz Frantzsøn.
- Margrethe var antagelig meget yngre enn Frantz, hun levde enda 30 år etter hans død.
- Hennes jordegods synes i sin helhet å ha gått videre til sønnen Lauritz' arvinger.
- Deres datter, Lucretia, var antagelig ganske ung da hun fikk sitt uekte barn i 1594.
Augustinus var i såfall rimeligvis hele 25 år eldre enn sin søster.

I det spredte og tilfeldige kildematriale fra 1500-tallet nevnes Herr Frantz Frantzsøn første gang i et diplom av 23.06.1554. «Lørdag for St. Hans» det året møtte herr Frantz Frantzsøn på lagtinget, som ble holdt på Oslo rådstue, på vegne av sin svigermor Joron Guttormsdatter i anledning av hennes odel i Trauten i Odal (DN III 1174).

Herr Frantz fikk visstnok atskillig jordegods med sin kone, bl.a. Trauten i Nord-Odal. 07.08.1567 vitnet to lagrettesmenn i Nannestad at Joron Guttormsdatter var odelsfødt til Trauten med en skyld på 30 lispund, og at hun eide 15 lispund i gården. Den andre halvparten hadde hennes farbror forbrutt ved leiermål, og eier i 1567 var en sønn til avdøde Severin Pundmager, som en føye tid hadde gått i skole, men senere gitt seg fra lærdommen og til krigshandling. I 1570 ble det satt opp et annet brev på Nannestad prestegård og Trauten. En Nils Enersen frasa seg og arvinger den odelsrett han hadde i Trauten og i Kabberud i Vinger, til «herr Frantz og hans arvinger». Herr Frantz og hustru «Maritta Olufsdatter, min (dvs. Nils Enersens) moders søsterdatter», hadde hatt stor umake og lagt ut mange penger før de fikk løst in de to gårdene. Alt i 1561 hadde herr Frantz ført to stykker, «Oluf Pedersen og Christi Pedersdotter», som vitner om grensene for Trauten. I 1557-58 og 1560-61 betalte herr Frantz og Erik Disen kongetienden for Odalen, og det vil helst si at de forpaktet den. På grunn av denne forpaktningen er herr Frantz ført opp som prest også i Odalen, men det var han ikke. Grunnen til tiendeforpaktningen må være at han eide jord i Nord-Odal og at kona hadde slekt der. Det er liten grunn til å anta at tiendeforpakteren herr Frantz var en annen enn presten i Nannestad.

Frantz sørget for å få tilbake tienden for Holter. I 1552 satte 6 lagrettesmenn opp et brev om at de hadde hørt av gamle menn og kvinner at Ullensaker kirke «bortløp av stor vannflod, og da ble ¼ av tienden i Holter bortlånt til dens oppbyggelse mot at presten i Ullensaker skulle forrette tjeneste i Holter kirke. «Da presten ikke etterkom dette, har Holter almue bedt ... at den lånte tiende måtte komme tilbake». Fra 1556 har vi ett nytt brev om det samme. Det heter at Ullensaker-presten skulle forrette gudstjenesten i Holter, men han etterkom det ikke «enda kirken den tid igjen var vel oppbygd». Enda et brev, det fra 1559, forklarer at både en part av Holter kirkes tiende og prestetienden var lagt til oppbyggingen av Ullensaker kirke. Kirkens tiende var kommet tilbake, men ikke prestens. Et brev fra 1562 forteller at herr Frantz og presten i Ullensaker var gode venner etter «den vrede som var mellom dem om den part i Holter prestetiende som etter den dag skulle ligge til presten i Nannestad, slik det var avsagt av Christian Munch (høvedsmann på Akershus) og biskopen i Oslo at den som gjorde tjenesten også burde ha tienden». Presten i Ullensaker lovte å gjøre herr Frantz «godt både med ord og gjerning». Men saken var ikke riktig slutt med det. Den nye presten i Ullensaker tiltalte herr Frantz for «nogen thiende handt forholtt hannom». Oslo lagting dømte i 1579 at tienden skulle tilhøre presten i Nannestad.

Frantz var prest til 1582 eller et par år senere. 1

Dette står i :
Nannestad Bygdebok, Bind I, side 489-494. E. B.: Noko om etterkomarane i Høland til Herr Frants Frantsson Florentinus eller Italus, Romerike Ættehistorielags Årbok, Bind I, side 168-169. Gudrun Johnson Høibo: Minister Finn Korens anebok (1958), side 360-361. Kari Elisabeth Raanæs Herland og Inger Johanne Bredeg Karlsrud: Karlsrudslekten fra Trøgstad (1998), del II ved Jon Anjer, side 553, 560, 596. Odd Ottesen og Jan Fredrik Anker Solem: Slekten Flor fra Firenze (med underartikler), NST, Bind XXXVIII 2001, side 3-8. 
FLORENTINIUS, Frantz Frantzen (I4448)
 
4800 yrke Underkonstabel. Berger og Kari trolovet i Brandval kirke i 1720. Berger var underkonstabel ved Veismanns kompani og bodde på Pramhus ved vielsen i Eidskog kirke 1720. Skifte 1.10.1762. Berger Henriksen død.

Nygård og Mengen. Ved å følge bruksnumrene er vi nå foreløpig nådd en ytterkant av Austmarka på vestsiden av Møkeren. Her er det Brandval finnskog vi møter. Tangen som stikker ut i sjøen mellom Kvernvika og Femovika, ligger i Brandval. En liten sjø for seg selv som Kvernvika har dannet på vestsiden, heter Mengen. Åa som kommer ned her, ble kalt Mengåa. Litt oppmed åa ligger eiendommen Mengåa, og lenger oppe — i Brandval — har vi Mengkroken. Litt opp fra sjøen lå plassen Mengen, og lenger inn — i nærheten av Harptjernet — er de to eiendommer Nygård øvre og nedre.
Gammelt attende var det strid mellom Fagernes og Hokåsen om hvem som egentlig åtte traktene her inne, såpass i alle fall at Johan Fagernes i 1695 stevnet Erik Hokaasen for retten. Etter de vitner som ble ført, kom retten til at begge parter hadde drevet bråtehogst og hatt beite i de omtvistede områder, og dette var til nå ikke påtalt av noen. Derfor måtte dette kunne fortsette som før. Bare når det gjaldt sætra — navn er ikke nevnt — ble det gjort unntak. Den skulle Fagernes være alene om.
Da grev Wedel i 1825 tilbød oppsitterne å få kjøpe garder og plasser under Fagernes, er ikke Mengen nevnt. Derimot var det «to halve plasser Nygård». Det er imidlertid klart at den ene av disse var Mengen, den andre Nygård. Men går vi tilbake for å finne rede i hvem som hadde hatt de enkelte plasser, står vi opprådd. Navnene Nygård og Mengen er nemlig brukt om hinannen på de samme familier endog i samme året. Noe som ikke gjør det lettere, er at kirkebøkene ser ut til å være lite uttømmende for akkurat denne delen av bygda. Det kan tenkes at de som hørte heime her, delvis har brukt Brandval til sine kirkelige forretninger, for eksempel ved begravelser. Det var kortere dit enn både til Vinger og Eidskog kirker, og det gikk en mye brukt vei rundt nordenden av Møke­ren oppetter Mengåa og videre til Brandval, en vei som lett kunne påvises ennå for et snes år siden. Ett sted måtte de fore sine døde, og det er mange herfra som vi savner opplysninger om. Skulle en få full kontroll, måtte en foreta en systematisk gjennomgåelse av kirkebøkene for Brandval.

Navnet Mengen som bosted ser ut til å være kommet i bruk fra omkring 1746, i 1748 forekommer også navnet Mengenlien, som jo er ganske dekkende. Med navnet Nygård er det mer usikkert. Vi har det nok helt fra omkring 1730, men tør ikke stole på at det gjelder Nygård av Fagernes. Men fra omkring 1770 forekommer det regelmessig.
Berger Henriksen, som var den første vi vet om i Mengen, var fra Vastaberget, bror av Lisbet Henriksdatter som var gift med Anders Olsen Solberg på Tangen. Før han kom til Mengen, hadde Berger vært på Pramhus, hvor han i 1717 bygslet 10 kalvskinn. Flere av barna som kan være født der, kjenner vi ikke navnene på.
I 1766 reiste Bergers enke Marte Torbjørnsdatter sak mot stesønnen Hans Bergersen, som hadde tatt plassen i bruk uten hennes tillatelse, men etter at saken hadde vært for retten i halvannet år, uten at verken det ene eller det andre kom for dagen, frafalt Marte saken.
Hans Bergersen skal ha vært en dyktig smed, særlig var han kjent for sine økser. Han var også børsemaker. 
VALKOINEN, Berger Henriksen (I4791)
 

      «Forrige «1 ... 92 93 94 95 96 97 Neste»